Herregud jeg er så sjelven!!!!
Jeg satt i sofaen og så opp mot enden av byggefeltet, noen hundre meter unna. Der holder de på å sprenge og hvis en går opp langs siden og kommer opp på toppen, mot skogen, så er det langt ned, rett i veien. På et lite stykke på toppen der, ved kanten, er det en jordmasse og litt gress som ikke har feste under seg.
Jeg sa til Kjartan at det ville vært forferdelig om Kjetil gikk opp der. Tenk hvis han hadde fallt utfor. Det hadde gått veldig veldig galt.
Etter 5 minutter ser jeg opp igjen og der står gutten vår:(((( Rett ved siden av den flekken som ikke har feste under seg. Jeg får helt panikk og hylskriker. Ber Kjartan om å komme seg opp der og går ut og brøler for full hals til Kjetil for at han skal høre meg. Hele nabolaget må jo tro at det har klikket helt for meg. Naboen i tomannsboligen hadde hørt meg, men trodde det var noe som hadde skjedd tvillingene. Da hun så ut, kvapp hun også til.
Dette var helt jævlig!!:((( Så bare hele tiden for meg at han kom til å falle utfor.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Skjønner godt at du ble skjelven.
- og jeg hadde gjort akkurat det samme - skreket ut for full hals.
Men godt det gikk bra, da!
Ja, veldig godt det gikk bra!
Kan nesten se ut som om jeg har beskrevet at han har vært på et fjell eller noe lignende:) Det var det ikke. Men det er faktisk 10-12 meter ned, rett i asfalt. Gud, hvor redd jeg kommer til å være for at han går opp der! Det var visst masse blåbær der oppe:( Typisk
Off, Hadde nok skreket for FULL hals jeg også!!!
Kvir meg til all skrekken guttene skal sette i meg....
Godt det gikk bra, Elisabeth!!!
Legg inn en kommentar